Gözleme - mmm...

Det ble ingen tur til Zonguldak idag for visumet mitt er forsatt ikke klart, men imårra ettermiddag lovet de oss visumet mitt, så da drar vi. Jeg reiser også mest sannsynlig tilbake til Norge til helgen om jeg ikke får ordnet papirene her nede og at mamma kan ordne det som er nødvendig og sende dem nedover til meg. Frister ikke å reise til Norge nå, så sent som mulig er mottoet mitt for det akkurat nå. Nærmere jul er ok, for jeg vet at når jeg reiser tilbake til Norge nå er det på uviss tid, og dvs. at jeg vet ikke når jeg ser mannen min neste gang. Kan jo gå flere mnd, noe som er veldig rart. Det meste vi har vært i fra hverandre disse 5,5 månedene vi har vært sammen er hele 5 dager, og bare det var en stor prøvelse på tålmodigheten min - det her skal bli morro. Vi får bare håpe på det beste.

Har nå sittet litt ute sammen med familien til Hüseyin. De lagde tyrkisk gözleme. Det er utrolig godt, og om dere vurderer å reise til Tyrkia anbefaler jeg dere å prøve dette. Gözleme er på en måte det samme som pannekaker, men ti tusen ganger bedre. I dag fikk vi sucuk og ost inni, mmm... På dette bildet er det ikke mammaen til Hüseyin dere ser, men en tyrkisk dame som sitter å lager gözleme. Turister liker ofte ikke den osten som brukes til vanlig i gözlemen, men man kan også få sjokolade eller sukker. Osten er ikke min favoritt, men det går bra. Er en veldig spesiell smak og anbefales å prøve før man endten tar sjokolade eller sukker som er ganske vanlig for oss skandinavere.

Anne (mamma) har sendt Hüseyin ut på noen ærender, så da løp jeg inn på rommet for å skrive litt. Får litt dårlig samvittighet at jeg sitter så mye foran dataen, men på den andre siden er det ikke så mye annet å gjøre heller. Hüseyin er den eldste i søskenflokken på 4. Ho eldste lillesøstra er gift, og idag reiste mannen hennes til Ankara for å delta i et bryllup, så da skal ho bo her i mens - fullt hus med andre ord. Begge søstrene er kjempe søte og prøver å lære seg engelsk så vi kan prate sammen. For som jeg tidligere nevnte har ikke jeg et stort språkøre, men det går framover med min tyrkisk også. Den yngste i denne søskenflokken, lillebror, har jeg anda ikke møtt da han var reist for å studere før Hüseyin og jeg rakk og komme hit, men den dagen kommer vel den også.