Her kommer den, fødselshistorien:

Fredag 16.10: jeg var på kontroll hos JM, og alt var bra. Jeg spurte på slutten om ho kunne sjekke om jeg var moden, så jeg visste sånn ca. hvordan det lå an. Dette var hun ikke særlig begeistret for siden jeg ikke hadde hatt så mange kynnere og var førstegangsfødende. Men hun skulle gjøre det, og plutselig utbryter hun: Men du har jo MINST 2 cm åpning du.. Så de kynnerne du har hatt har gjort jobben sin godt.

Lørdag 17.10: jeg trosset BL og gikk ned på butikken, og seinere opp til sentrum sammen med mannen min i håp om å gå igang fødselen - noe jeg klarte. Riene startet, og fra kl 17.00 begynte jeg å få rier oftere og jevnlig. Fikk mamma og pappa på besøk og vi bestilte pizza og tok tiden - spennede.

Søndag 18.10: ca 02.30 kjørte vi inn til sykehuset i Fr.Stad og var der ca. 03.30. Da vi kom dit fikk jeg beskjed om at jeg kun fikk lov til å ha med meg EN inn når jeg skulle føde, så mammaen min måtte pent reise hjem igjen. En tårefyllt adjø, og mamma dro etter at jeg hadde blitt sjekket. Vi fikk et rom og jeg lå hele natten med rier. Kl 14.oo ca fikk jeg noe å sove på, for det her kom til å ta tid, og 3 timer senere våkner jeg og ALT hadde stoppet opp. Snakket med JM, og hadde det ikke vært for at jeg bodde såpass langt unna, og at det var så få fødende, hadde jeg blitt sendt hjem, men vi skulle se det an utover kvelden. Mannen min og jeg bestemte oss derfor for å begynne å gå det i gang igjen, og det funket.

Mandag 19.10: ved 2 tiden ble det bestemt at de skulle ta vannet mitt i håp om at det skulle sette fart på fødselen da jeg hadde hatt masse rier gjennom hele kvelden, men forsatt bare 3 cm åpning. Så da var det plutselig ordentlig i gang. Vannet ble tatt, og jeg fikk en åpning på 4 cm. Hadde en hel del rier, men de var ikke effektive nok, så etter enda en time (om jeg ikke husker helt feil) så fikk jeg drypp, i håp om at det skulle hjelpe meg. Kan ikke påstå å si at det gjorde det. 5 cm åpning! Etter maange timer på fødebenken med masse rier måtte jeg kaste inn håndkle og be om epidural, og jeg ba JM om å ringe legen med en gang. Og spurte om hun kunne looove meg at hun ikke lurte meg, i håp om at det skulle gå for lang tid og at jeg ikke kunne på epidural. Men fikk hennes ord på at hun ikke lurte meg, og at legen skulle komme snart. Da legen (endelig kom) kjeftet jeg på henne fordi hun var så ufattelig treig, men hun hadde visst bare brukt 15 minutter! Hun prøvde å sette epiduralen, men det var ikke så lett, så det endte med at hun ringte til bakvakten. Så kom hun, og da de endelig hadde fått satt epiduralen var det gått over en time, jeg sovnet og mannen min fikk også sovet litt i dobbeltsenga som sto der inne.

Etter noen timer våkner jeg igjen, og merker litt press i rompa når jeg har rier. Ettersom det var veldig tøft for mannen min under fødselen, gikk han ut og inn av rommet. Jeg nektet at han skulle ta på meg, da jeg hadde så vondt. Og nærkontakt når jeg har vondt er uaktuelt. Og siden det var så stille på avdelingen var JM alltid inne hos meg. Gikk ut innimellom og tok seg noe å drikke, ordnet papirer etc. JM sjekket åpning, 8 cm!! ENDELIG! Jeg var "uthvilt" og klar for kamp.

Vaktskifte kl 07.30, og jeg hadde 9,5 cm åpning. JM som hjalp meg dro hjem, til min store fortvilelse, og jeg fikk en ny JM. Da det var full åpning vekket vi mannen min og det var tid for å presse. Jeg presset og presset, og den nye JM'en stresset meg. Ville at jeg skulle prøve en hel del stillinger når jeg skulle presse. Jeg frøys en del, og hadde dyna over meg, og den måtte taes av og på ettersom jeg byttet stilling. Jeg prøvde å si at det var greit å ligge på ryggen, men det var bare tull. Etter 45 minutter med pressrier var lillemann ute, mandag 19.10.09 kl 09.27. Han veide 3410 gram og var 52 cm lang.

Pga at jeg mistet så mye blod under fødselen og besvimte da jeg var på vei til på do etter fødselen, fikk jeg blodoverføring 2 dager etter fødselen da blodprosenten min datt ned til 6. Lillemann hadde gulsot og ble lagt i lyskasse. Som dere sikkert har fått med dere så koser vi oss masse hjemme nå...