Da var det min tur til å prøve meg som blogger. For tiden oppholder jeg meg i en by som heter Eregli. Denne søte byen ligger langs svartehavet, nærmere bestemt i Tyrkia. En busstur på ca. 4 timer fra Istanbul. Her har jeg bodd nå i snart en mnd sammen med min forlovede Hüseyin.
Hüseyin og jeg møttes i Side i april 2008 da jeg begynte å jobbe der som guide for Ving. Og planene våres var at vi skulle søke om besøksvisum for han så vi kunne dra til Norge og feire jul sammen med familien min. Nå for tiden bor vi hjemme hos familien til Hüseyin etter endt sesong. Familien hans er fantastisk, men det kan til tider bli litt intenst. Alt går i tyrkisk, og jeg prøver for harde livet og lære meg, men mitt språkøre tillater det ikke. Noen ganger setter jeg meg i stua sammen med svigermor og ho babler i vei, jeg forstår noe, men har null sjans til å uttrykke meg selv - frustrerende.
Så, etter mye tenking har vi iallefall kommet fram til at vi ikke skal søke om besøksvisum da oddsen er imot oss. Sjansen for å vinner penger i lotto er større enn å få visum til min kjære. Våre planer var egentlig å gifte oss til neste år, men siden den norske stat er imot at vi norske jenter skal få besøk av vår utenlandske (spesielt tyrkiske) kjæreste for å se om de liker landet, er vi bare nødt til å fremskyve planene våres.
Etter 7 mnd i Tyrkia er jeg vel egentlig klar for å reise hjem til Norge igjen, samt at jeg vet at Hüseyin og jeg kan bo sammen. Men det kreves myyyye planlegging og myyyyye venting og tålmodighet - og tålmodighet er et fremmedord for meg. Imårra skal vi ned til sentrum og se om vi finner noen forlovelses/gifteringer, om vi får tid i vår ikke-travle hverdag her i Eregli.
Hüseyin og jeg møttes i Side i april 2008 da jeg begynte å jobbe der som guide for Ving. Og planene våres var at vi skulle søke om besøksvisum for han så vi kunne dra til Norge og feire jul sammen med familien min. Nå for tiden bor vi hjemme hos familien til Hüseyin etter endt sesong. Familien hans er fantastisk, men det kan til tider bli litt intenst. Alt går i tyrkisk, og jeg prøver for harde livet og lære meg, men mitt språkøre tillater det ikke. Noen ganger setter jeg meg i stua sammen med svigermor og ho babler i vei, jeg forstår noe, men har null sjans til å uttrykke meg selv - frustrerende.
Så, etter mye tenking har vi iallefall kommet fram til at vi ikke skal søke om besøksvisum da oddsen er imot oss. Sjansen for å vinner penger i lotto er større enn å få visum til min kjære. Våre planer var egentlig å gifte oss til neste år, men siden den norske stat er imot at vi norske jenter skal få besøk av vår utenlandske (spesielt tyrkiske) kjæreste for å se om de liker landet, er vi bare nødt til å fremskyve planene våres.
Etter 7 mnd i Tyrkia er jeg vel egentlig klar for å reise hjem til Norge igjen, samt at jeg vet at Hüseyin og jeg kan bo sammen. Men det kreves myyyye planlegging og myyyyye venting og tålmodighet - og tålmodighet er et fremmedord for meg. Imårra skal vi ned til sentrum og se om vi finner noen forlovelses/gifteringer, om vi får tid i vår ikke-travle hverdag her i Eregli.
jeg har kjæreste i tyrkia,får ikke han kommet til norge og besøke meg...kan noen nekte det`?
SvarSlett